Hofstad

Hei, jeg har fått det ærefulle oppdraget å skrive Brors blogg.
Jeg sto opp da Øystein gikk på jobb. Det var deilig å sitte i stillheten og lese aviser med en rykende varm kaffekopp i hånden. Bror kom slepende ut i stua i 8 tiden. Han så ut som en mullvarp som hadde gravd i feil retning og med en felitagelse kommet ut i solen. Han inntok horisontalen i sofaen og lekte med sitt PSP. Ute var det -12 grade og sol. Ingen truende skyer på himmelen, men det snur fort.
Etter litt pisket jeg sønnen til å ta for seg skolearbeidet. Idag hadde jeg en liten overraskelse. Han skulle få jobbe med geografien på biblioteket. De har fler bøker der enn noe annet sted jeg vet om. Bøker er informasjon, og det er bra å ha når man skal gi seg i kast med fakta oppgaver.
Han jobbet flittig og fikk unna sine "å gjører" på veldig kort tid.

Skolearbeid på biblioteket.

Unger vokser, det er en kjennsgjerning. Bror må ha ny olabukse. Det vokser ikke på trær her oppe. I og for seg vokser det ikke noen trær her, men det er vel flisespikking. Det er to klesbutikker som ikke er sportsbutikker. Den ene har ikke ungdomsavdeling, den andre har. Valget var enkelt, vi gikk dit de har klær i rett størrelse. Prøve klær er virkelig hard jobb. Man blir nesten litt svett av det. Tilslutt fant vi en bukse både Bror, ekspeditøren og jeg syntes var bra. Omelett så lett det var. Vi gikk innom postboksen, ingenting. Svalbardbutikken avla vi også et besøk. Middagsmaten måtte vi få ihus. Nå er det kommet inn varer, litt tynnt i melkedisken men det fantes jo melk. Vi skulle ikke ha mengder og litersvis.
Hjem, litt avslappende tv-titting. Plutselig var det tid for fotballtrening. 

Det vil gå en stund før det blir utetrening.



Jeg gikk med Bror opp til Hallen. Det er ikke for hans, men for egen del. Må ut og røre på flesket ellers blir jeg latere enn hva godt er. Det er begrenset hvor mange kilometer man kan tilbakelegge på ca 40m2.
Jeg gikk runden rundt huset. Bror kom hjem blid og fornøyd. Jeg lagde middag. Biffer og annet godt. Formann Bengt kom innom med en scooternøkkel. Han hadde vært på Isfjord Radio i går. De hadde sett den sagnomsuste polarbjørnen. Han hadde med en memory stick eller minne pinne som nokon kallar det. Vi fikk se maaange bilder av en bjørn som flirter med kamera. Helt fantastisk. Øystein kom hjem så han fikk også sett poarbjørn i fri utfoldelse på iskanten via data'n.
Bror droppet å gå på klubben. Vi skulle hvile litt, fordi ikveld skal Bror bli offisiellt medlem av midnattsolens venner. Vi skal på scootertur. En LynX Yeti 600 står parkert på utsiden til min disposisjon. RoBOBert og Diana skulle også bli med på ekspedisjonen. Ut å lete isbjørn! Ryktene sier at det skal oppholde seg minst en ved Sassenfjorden. Da klokken nærmet seg 22 var vi godt igang med kjøringen. 

Vi hardde kjørt i skyggen av høye fjell som sperret for solen, endelig var den tiden forbi. Her er vi ved foten av Skarvrypehøyda.


Ett stopp.


Bob poserer villig.


Vi tok det pent og forsiktig. Jeg har vært passasjer nå, og vet hvor jxxxlig det er i hopp og homper så jeg tok virkelig hensyn til Bror som satt på med meg. Nesten litt for hensynsfull mente Bror da jeg spurte. Vi kjørte ut på Sassenfjorden og ut til båten i isen. Vi slo våre kloke hoder sammen og bestemte oss for å kjøre helt bort til Van Post breen. Det var mange gråsvarte stener på isen. Mystisk hvordan de forsvant da vi kjørte forbi. Stenene er varmblodige og heter sel. Vi så rester av sel som aldri ville svømme igjen. Pels og ben.
Bjørnen glimret med sitt fravær, men den hadde ikke brukt indianer taktikk og visket ut sporene av at den hadde vært der. Poteavtrykk talte sitt tydelige språk for de som ikke allerede hadde tenkt ut at seler ikke kler av seg pelsen selv. Ei heller legger den igjen ytterste hudlaget når den vokser slik som øgler og slanger.
Fotsporene til en bjørn er ca ett A-4 ark store. Ettersom isen ikke er sikker, var det ingen ideè å stoppe for å ta bildebevis. Det er lenge til jul og derfor altfor tidlig på året til å bade. Dessuten mistenker jeg at scooteren ikke er svømmedyktig. Det hadde vært en lang spasertur hjem.

Van Postbreen.


Ingen polarbjørn som vi kunne se. Vi vet jo ikke om den lå et eller annet sted og ristet av latter av de dumme menneskene som sto der og glodde.


Det ble småkjølig. Termometeret hadde vist -10 grader da vi la ut fra Longyearbyen. Nå hadde vi vært ute i nesten to timer. Vi visste at det var firmafest på Rækheim, og vi var ikke langt unna. Dit kunne det være fint å reise for å få i oss litt varme. I ryggsekkene hadde vi både engangsgrill, pølser, kakao, kaffe, kaker og brus. Men det var ikke duket for å sitte i solveggen å grille. Sola hadde det alfor travelt på himlen til å bry seg om oss og alle fjelltoppene som ville kastet skygge på oss før grillen ble varm.
Sassenfjorden ved Rækheim.


Belvederet også ved Rækheim.


Peiskos og kakao. Hva en gutt behøver etter mange mil i snø og kulde.


Kaffe pause.




Vi kom til Rækheim. Ingen var i hytta. Det var badstuen som gjaldt. -17 grader fortalte termometeret at det var ute. Godt og varm var det inne. Vi slappet av med varmt i koppen. Diskuterte litt reiseruten. Øystein er kjentmann og los. Vi holdt oss til hans opprinnelige reiserute. Hjem via Flowerpasset. Vi vinket farvel til gutta på hytta og dro avsted. Det bar oppover. Vi så rester av reinsdyr og noen skikkelig store poteavtrykk. Spor av fjellrev gikk på kryss og tvers i kantene. Solen lyste klart. Månen var oppe. Det var eventyrlig vakkert. Du tror nesten ikke at det er ekte. På toppen av Flowerbreen tok vi et stopp. Beudret utsikten i alle retninger. Bror og jeg hoppet av scooteren og sprang oppover for å gå til en topp. Det viste seg, som vanlig her på Svalbard, at toppen var høyere opp en hva det så ut som. Bak en høyde lurer en ny. Vi la bergbestigningen på is og gled nedover til de andre som ventet. LynX'en villle ikke starte på starteren. Bob dro den igang for oss, så bar det utfor. Fra 750 moh. til 395 moh på bare en liten, men veldig bratt nedoverbakke.


Flowerpasset. Høyt-høyt opp. Ved Lusitaniafjellet.

Utsikt mot Sassenfjorden fra toppen av Flowerbreen.


Bob och Diana.


Mälardalen utsyn mot Adventdalen.

Blekumbreen, vi venter på Bob och Diana.



Høye fjell og dype daler, snirklete smale raviner og oppover bakker. Vi nærmet oss reisens slutt. Bob og Diana følte antagelig ikke at hjemmet kallet. Vi måtte vente på dem støtt og stadig. Vi hørte de forføreriske lokkeropene fra pizzerian. Mat! Må ha mat! Det gikk radig, men ikke fort hjem. Da vi svingte inn på scooterparkeringen var klokken blitt 0230. Vi hadde hatt en fantastisk fin tur. Nesten som et kinderegg- en leke, noe spennende og litt sjokolade. Det spennende var mangelvaren, ettersom bjørnen ikke ville vise seg fram.

Mälardalen sett fra Blekumbreen.


Vi gikk inn, rev av oss kjøreklær og kledde oss til en take away på Pizzerian. Diana og Bob møtte oss der som avtalt. Vi handlet mat og gikk hjem, til en meget sulten Bror. Maten ble fortært. Leggetid på små og etterhvert store barn.
Vi var alle enige om at dette hadde vært en virkelig fin-fin tur.

Bror.

Jill.