Hofstad -

Lördag 3/4

Opp og påskehare hopp. Alle glade og fornøyde etter en god natts søvn. Frokost ble fortært i en rasende fart. Alle mann til oppholdet. Øystein skulle hente varmedressen og planer skulle vi legge. Ikke av den typen som skulle rokke ved verdensfreden, mer av den arten som gir ringvirkninger kun for de impliserte. Hvor mange scootere har vi for eksempel. Hvor mange skal med? Vi fant ut at tiden ville vise hvem, hva og hvor.
Butikken var åpen. Vi handlet matpakke: brød, pålegg av typen Ludvik liker- brun ost fra Synnøve Finden og drikke.
Nå var det bare å vente. Geir og Stein-Harald "skoftet" jobben tidlig og ville være med. Stein-Harald har Ski-doo og jeg har brukt Artic'en Geir disponerer. Ergo ble jeg passasjer i dag. Bror ville sitte på med Øystein. Han syntes det er like moro som å vinne førstepris i loddbua på tivoli. Vi pakket vår sekk og snørte våre sko. Turen skulle gå ut til Vindodden og Rækheim. Familien Broks skulle få langveisfarende på visitt.
Å sitte bakpå er ingen promenad i solskinnet lover jeg! Hadde jeg gjort det daglig i en uke eller tre, ville jeg hatt overarmer som en voksen kraftkar. For å toppe det, ville midjen målt 30-35 cm. Det er tung jobb å sitte bakpå i hompetittenland.
Stein-Harald var bremsen i følget. Han skiftet like ofte som ei dame som er usikker på om hun har valgt rett antrekk til rett anledning. Av og på med hetter, hals-ting, masker, så skulle han se på demperene...men han ble fornøyd tilslutt og da ble det flyt i kjøringen.
Været var vakkert. Det var nok kanskje + grader i solen. Vi hadde som de fjellvante menneskene vi er, sjekket med Yr hvordan dagen skulle bli. Det var spådd -12 grader, vind 10 sek/m og sol fram til i 18-tiden. Da skulle det komme 0,3 mm nedbør i form av snø.
Vi kom fram til Rækheim og familien var glade for å se oss. Vi ble traktert som grever og baronesser. Vi spiste og drakk kaffe. Termometeret viste -13,7. Ingen isbjørn så vidt vi kunne se. De er visst ikke så lette å få øye på heller ute på pakkisen. Jeg spanet som en innfødt av ett eller annet slag, men de svarte prikkene jeg så behøvde ikke være sel. Det kunne likegjerne være stein. Ut fra det kan man trekke slutningen om at de store klumpene litt lenger bort var is og ikke bjørn, i og med at isbjørnen ikke jager stein.
Det begynnte å trekke opp til dårlig vær. Skyer kom seglende på løpende bånd og vinden økte i styrke kunne vi tydlig høre. En av vinduslemmene var ikke ordentlig festet, den slang på hengslen i vindkastene. Vi kledde oss for hjemreisen og for avgårde like brått som vi hadde kommet. Det er ingen skam og snu sier fjellvettsreglene.
Vi kjørte opp den bratte bakken og over isflekkene i hellingen. Geir som jeg la mitt liv i hendene til viste seg å tenke likt som meg. God fart og et høyt spor i tilfelle at man begynner å skli. Det kan gå rett til fjords om det går feil. Stein-Harald gjorde motsatt. Som en liten topp på det, har han elendige styrestål. Han kanet sidlengs og baklengs, ikke fort, men han lå svett an en periode. Det gjorde som det alltid gjør for snille gutter. Alt ordnet seg. Vi kjørte det remmer og tøy klarte. Men vinden økte og snøen kom tettere. Da vi hadde kommet inn i Adventdalen, var alle konturer borte. Alle fjell var likehøye, i den grad vi så de. Hvit vegg! Over alt. Alle visste hvor vi var, men det er håpløst å vite hvor vi skal. Stein-Harald fikset GPS'n på ArticCaten og etter litt kjørte vi i blinde etter en elektronisk "dippe-dutt". Den viser ikke om vi møter scootere, og sier at scootersporet går lenger ut enn hva det gjør i virkligheten. Det var ikke mange kilometrene med elendig sikt, så begynte det å løye. Vi så reinsdyr og fjellene, vips, like brått som snøværet kom, var det nesten over. Inn til Longyearbyen, og vi var hjemme igjen. Da har vi testet møkkavær under ordnede forhold. Vi visste trossalt hvor vi var heletiden.
Dusj og bytte av klær, så bar det ned til oppholdet igjen. LNS berømte felles lørdagsmiddag. Vi var mer enn 13 til bords da vi fortærte forrett, utsøkt lammestek med diverse tilbehør til hovedrett og en lekker isdessert. Det var "frua" til Stein-Harald som hadde brukt dagen på å kokkelere. "Frua" kan man skrive i hermetegn fordi at hun dristet seg til å gå på friertokter klokka 24 og det finnes vel ikke den mann som sier nei til en gullring så sent på kvelden med så mange vitner.
Det var et kort sammendrag av dagens gjøre og laden på Svalbard denne påskeaftenen.